Slaget ved Solferino
Slaget ved Solferino fant sted et lite stykke sør for Gardasjøen i Lombardia. Den allierte franske hæren under Napoleon 3. av Frankrike og kongedømmet Sardinias hær under Victor Emmanuel 2. av Italia (også kalt den fransk-sardinske allianse) seiret over keiserdømmet Østerrikes hær under keiser Frans Josef.

Rapporter om sårede og døende soldater som ble skutt eller stukket med bajonetter på begge sider gjorde grusomhetene kjent for allmennheten. Forretningsmannen Jean Henri Dunant (1828–1910), som selv opplevde virkningene av slaget da han ankom stedet samme dag, ble inspirert av de grusomme smertene til de skadde soldatene på slagmarken. Dette la grunnlaget for Genève-konvensjonen og opprettelsen av Det internasjonale Røde Kors.

Den siste sørstatsavdelingen overga seg
Den siste sørstatsavdelingen overga seg etter borgerkrigen i USA. Avdelingen ble ledet av cherokee-høvding og brigadergeneral Stand Watie. Watie nektet å akseptere nederlaget etter krigen, og fortsatte krigen lenger enn noen andre sørstatsgeneraler. Han holdt hæren sin på feltfot i nesten en måned etter at de siste andre sørstatstroppene overga seg og hele 75 dager etter at general Lee overga seg til Grant ved Appomattox Court House.

Waties lille hær besto av indianere fra stammene cherokee, seminole, creek og osage. Etter krigen vendte Watie tilbake til indianerterritoriet der han fant hjemmet sitt brent av nordstatssoldater. Han døde i 1871.