Borgerkrig i Litauen
Det første slaget mellom styrkene til Svitrigaila og Sigismund Kestutaitis ble utkjempet nær byen Oszmiana (Ashmyany). Slaget markerte begynnelsen på den mest aktive fasen av den litauiske borgerkrigen som raste fra 1431 til 1435. Sigismund Kestutaitis vant krigen og fikk tittelen erkehertug av Litauen.

(Det har med andre ord ikke hendt mye spennende på denne datoen opp gjennom historien!)

Markgreven av Lafayette besluttet å dra til Amerika
Gilbert du Motier, markgreve av Lafayette, bestemte seg for å gå inn i den amerikanske hæren. Franskmannen var 19 år da de amerikanske koloniene erklærte sin uavhengighet fra Storbritannia i 1776. De amerikanske frihetsidéene gjorde sterkt inntrykk på den unge kapteinen, også forsterket av hans bekjentskap med Benjamin Franklin. Han trosset kongens forbud og dro til Amerika i april 1777. Han steg i land i Philadelphia, hovedsete for den nye regjeringen, og meldte seg til tjeneste. Lafayette ble straks utnevnt til generalmajon i kontinetalhæren.

George Washington betrodde Lafayette kommandoen over troppene i staten Virginia. Han deltok i det avgjørende slaget ved Yorktown, som endte med Charles Cornwallis' kapitulasjon. I dag regnes han som en nasjonalhelt i USA.

La Fayette vendte hjem til Frankrike i 1782, og ble utnevnt til feltmarskalk. Han ble senere leder for nasjonalgarden. Funksjonen innebar blant annet ansvaret for kongens sikkerhet. Men under parisernes marsj til Versailles den for å kreve brød til folket holdt han troppene tilbake, og lot på den måten kongen for første gang møte folket ansikt til ansikt. Den 17. juli 1791 var det han som beordret garden til å åpne ild mot en kongefiendtlig folkemengde i Paris, en hendelse som ble kjent som Massakren på Marsfeltet.

Da en folkemengde tok seg inn i Louvre i juni 1792 tok Layfayette kongen med seg ut i gatene for at han skulle demonstrere sin folkelighet. Det var da Marie Antoinette uttalte: «Jeg vet godt at Lafayette beskytter oss. Men hvem skal beskytte oss mot Lafayette?»

Han gikk senere i opposisjon mot jakobinerne, og ville bruke arméen for å gjenopprette et konstitusjonelt monarki. Han sluttet seg aldri til noen partier og grupperinger, men handlet alltid etter sin egen overbevisning. I 1802 stemte han mot Napoleons utnevning til konsul på livstid, og i 1804 stemte han imot keisertittelen.

Han døde i 1834, 76 år gammel.