Indian Removal Act
Indian Removal Act var en lov som ble vedtatt i USA i 1830 som tvang indianerene som bodde øst for Mississippi-elven å flytte til områder vest for samme elv. Fordrivelsen er siden blitt kalt «Tårenes vei». Loven fikk direkte støtte blant ikke-indianere i Sørstatene som var ivrige etter å ta over deres eiendom.

Mens flyttingen i teorien var frivillig, ble det i realiteten lagt stort press på indianernes ledere om å underskrive avtalene. Den første avtalen om forflytning som ble undertegnet var «Treaty of Dancing Rabbit Creek» den 27. september 1830, hvor choctawene i Mississippi fikk land øst for elven i bytte mot betaling og land i vest. Neste avtale ble undertegnet i 1835, og førte til forflytning av cherokee-befolkningen på «Tårenes vei».

Seminolene og andre stammer lot seg ikke flytte på fredelig vis. Sammen med frigitte slaver motsatte de seg flytting. Den andre seminole-krigen varte fra 1835 til 1842, og førte til at regjeringen lot seminolene forbli i sumplandet i Florida. Bare en liten gruppe forble og omlag 3 000 ble drept i kriger mellom amerikanske soldater og seminolene.

Kongen nedsatte geværkommisjon
Det var tradisjonelt artilleriets offiserer som hadde ansvar for utvikling av nye våpen til Hæren – ikke bare kanoner og artillerimateriell, men også håndskytevåpen. Da Artilleri- og konstruksjonskomiteen egentlig ikke var egnet til å behandle mange av de detaljerte prosjektene knyttet til håndskytevåpnene ble det foreslått å danne en egen geværkommisjon bestående av offiserer fra infanteriet, kavaleriet og artilleriet som kunne ta seg av disse spørsmålene.

Den 27. mai 1837 besluttet kong Karl Johan av Sverige og Norge ved kongelig resolusjon å nedsette en geværkommisjon. Kommisjonen skulle gjennomgå alle tilgjengelige skytevåpen for kavaleriet og infanteriet, utføre skyteforsøk og til slutt komme med en innstilling og forslag til modeller for de to våpengrenene. Arbeidet kulminerte blant annet med at kammerladningsgeværet ble antatt i Norge.