Torgslaget i Christiania
Torgslaget var en hendelse som oppsto da den svenske stattholderen von Platen satte kavaleri inn mot christianiaborgere og studenter den 17. mai 1829, da de var samlet på Stortorvet i Christiania foran Vår Frelsers kirke, i dag Oslo domkirke.

Utgangspunktet for situasjonen hadde vært kampen om feiringen av den norske grunnlovsdagen, som kong Karl Johan stilte seg skeptisk til. Karl Johan mislikte feiringen fordi han så den som en hyllest til rivalen Christian Frederik, som tidligere var konge av Norge frem til 1814, og dermed en underkjennelse av hans kongemakt i Norge. Derfor nedla han forbud mot feiring av nasjonaldagen i 1828.

En rekke mennesker ble ridd ned. Deretter ble fotjegerne fra festningen satt inn, og de hadde fått utdelt skarpe skudd. Skudd ble ikke avfyrt, men soldatene slo med geværkolber og børsepiper. Folk forskanset seg i trappene omkring torget og på hauger med oppstablet brostein. På anmodningen om å gå innendørs var det enkelte som gikk i direkte kamp med fotjegerne. Midt oppi spetaklet kom byens borgerskap til. De hadde vært til søndagsmiddag og undret seg over hva som var på ferde. I tumultene ble flere av dem hardt skadet, og noen ble arbeidsuføre i ukevis.

Henrik Wergeland var synlig i sin grønne studentuniform, og om natta på vei hjem ble han slått over ryggen med en sabel. Wergelands uniform spjæret, og han reagerte med å sende uniformen og en skriftlig anklage til kommandanten om at den var «skjendet» av kongens menn. Selve brevet vakte allmenn latter på rådstuen, men det gjorde ham til en folkehelt, siden han hadde stått opp mot myndighetene.

Innbyggerene i Christiania reagerte kraftig på Torgslaget og stattholderens brutale avgjørelse. Raseriet førte til debatter og avisinnlegg hele sommeren, og tilstandene var så spente at kongen måtte tillate feiring av nasjonaldagen fra da av, og at stattholderstillingen kun ble besatt av nordmenn deretter. Det tok likevel fire år før noen våget å holde den første offisielle talen i anledning dagen. Den talen ble holdt av Henrik Wergeland i 1833.

Slaget ved Alvøen
Slaget ved Alvøen var et sjøslag som ble utkjempet mellom en engelsk fregatt og en norsk styrke bestående av fire kanonjoller og en kanonsjalupp. Slaget fant sted i Vatlestraumen ved Alvøen like sørvest for Bergen, og var en del av den såkalte Kanonbåtkrigen fra 1807 til 1814 under Napoleonskrigene.

Den britiske fregatten HMS Tartar var på vei inn til Bergen for å uskadeliggjøre eller ta som prise et hollandsk kaperfartøy som hadde søkt inn til Bergen for reparasjon. Om kvelden den 15. mai løp det inn melding til Bergenhus om at en engelsk fregatt var i leden. Om natten/morgenen den 16. mai ble fem norske kanonfartøyer sendt ut for å møte fienden.

Slaget varte i vel en time og endte med at fregatten flyktet nordover ut Hjeltefjorden. Engelskmennene mistet totalt tolv mann, og skipet fikk store materielle skader. Blant de falne var skipssjefen selv. De norske tapene skrev seg til fem mann, i tillegg til flere sårede. Trefningen fikk betydning da en så at små kanonbåter kunne bekjempe større fartøy innenskjærs langs norskekysten.