Stormingen av København
Svenske soldater stormet København under Karl 10. Gustavs andre danske krig. Svenskene hadde omringet København, og etter at københavnerne hadde stått imot omtrent et halvt år med blokade, bombardementer og angrep, forsøkte svenskene å innta byen ved et storstilt stormangrep. Københavnerne var via spioner blitt advart om angrepet, og var forberedt med våpen og forsvarsplaner.

Det var oppstilt rundt 300 kanoner, mortere og annet artilleri på vollene i København, og utover det var der fordelt og oppstilt våpen av enhver art alt fra musketter og luntebørser til morgenstjerner, ljåer, kokende vann og tjære. Håndverkerer, studenter og andre sivile borgere var oppdelt i ni kompanier som hver var tildelt en del av vollen. De profesjonelle soldatene var plassert ved utsidene og ved Kastellet og Slotsholmen.

Svenskene utførte først et avledningsangrep ved Christianshavn og Slotsholmen om kvelden den 9. februar. De ble slått tilbake, og i tilbaketoget etterlot svenskene en av sine stormbroer, og københavnerne fikk nå vite at den var 36 fot lang. Dermed visste man også at hvis råkene i isen var litt bredere enn det, så kunne ikke svenske stormbroene nå over.

Da svenskene satte inn angrepet rundt midnatt samme kveld, ble de møtt med hard motstand. Hovedangrepet ble satt inn mot Christianshavn og Vestervold – den nåværende Stormgade har sitt navn herfra – men den opphogde isen og de mange våpnene oppe på vollen hadde enn effektiv virkning mot de tette gruppene med angripende soldater. Likevel kjempet de seg helt opp til vollen, og det kom til regulære nærkamper.

Ved fem-tiden om morgenen gav svenskene opp og trakk seg tilbake. De hadde lidd store tap. Foran vollene fant man 600 lik av soldater som hadde omkommet i direkte kamp, og i tillegg kom alle de som hadde omkommet i vannet og som ikke ble funnet igjen. I tillegg kom også et stort antall sårede.

Paristraktaten gjorde slutt på syvårskrigen
Storbritannia, Frankrike og Spania skrev under Paristraktaten som gjorde slutt på syvårskrigen. Avtalen markerte begynnelsen på en lang periode med britisk dominans utenfor Europa.

Syvårskrigen ble utkjempet i perioden 1756–1763 mellom Storbritannia, Preussen og Hannover på den ene siden og Frankrike, Østerrike, Russland, Sverige og Sachsen på den andre. Spania og Portugal ble trukket inn i konflikten etter de andre landene, mens en styrke fra det nøytrale Nederland ble angrepet i India.

Den militære konflikten mellom Storbritannia og Frankrike hadde startet allerede to år tidligere, i 1754, i de to landenes nord-amerikanske kolonier. Krigen i Nord-Amerika, kjent som Den franske og indianske krig, ettersom mange av indianerne sluttet seg til franskmennene, forløp fra 1756 av parallelt med sjuårskrigen i Europa, og ble betraktet som dennes nord-amerikanske avsnitt.